Klekkeriet for lakseyngel ved Ullern
Skrevet av Erik Fagerlid Olsen
Selv om det første klekkeriet i Hokksund ble bygget i 1855, skal jeg holde meg til årene fra ca. 1950 da jeg som liten gutt begynte å bli med min far Hilmar Olsen opp til det spennende anlegget. Etter hvert deltok jeg aktivt i dette arbeidet.
Klekkeribygget
Klekkeribygget lå på jordet til Ullern. Når du går veien til Ullern byggefelt og har passert garasjene til Lien, kan du se til høyre nedover jordet. Nede i den første «dæla» sto klekkeriet. Ned til klekkeriet tråkket vi en sti over jordet. Etter sterke snøfall kan jeg huske at vi tråkket til over knea.
Klekkeriet hadde 18 klekkekasser og i hver var det plass til ca. 5 liter rogn hvilket på den tiden tilsvarte ca. 25.000 rognkorn. Vanntilførselen var en ledning fra en samlekum ca. 100 meter ovenfor. Inn i denne kummen var det lagt flere drensgrøfter og dette ga en tilfredsstillende vanntilførsel.
.
Bygget var ikke isolert og i perioder med sterk kulde var det tykke lag av rim innvendig. Klekkeribygget var renovert i 1928 og hadde klekkekasser som var snekret av tre. På 1960-tallet ble disse erstattet av aluminiums kasser. For at rognen skulle ligge stille i vannstrømmen gjennom kassene, var bunnen dekket av et lag med fin stein som var noe større enn erter. På dette laget av stein ble lakserognen strødd utover i et tynt lag, og da skulle de ligge stille helt til en begynte å se øyne av yngelen gjennom rognskallet. Da tålte de ganske røff behandling samtidig som det var på høy tid å få vasket både rogn og stein. Vaskingen foregikk ved at en fjernet en bunnplugg nederst i vannstrømmen og lot vann ogrogn renne ned i en høy bøtte. Det meste av rognen fulgte da med vannet, men en måtte også hjelpe til ved å vifte med en hønefjær i vannet. Når all rognen var tatt ut ble all stein skuret ren i kassen og lagt pent utover igjen. Deretter ble rognen som nå var ren lagt utover steinene. I denne prosessen var rogn som ikke var befruktet blitt hvit og denne måtte plukkes ut. Dette foregikk med treklype og var nøysommelig arbeid. Vi målte vel aldri dette, men jeg vil anslå at ca.5% av rognen var ubefruktet.
Når rognen klekkes utover april/mai hadde yngelen medbrakt nistepakke i en stor pose under buken og ble kalt blæreyngel. De lå ganske stille i kassene i starten, men etter hvert som de vokste ble de mer aktive og fulgte til slutt med vannstrømmen og endte opp i en samlekasse. De hadde da brukt opp neste hele «nista» og det var meget viktig å få satt den ut i elva og på tilløpsbekker slik at den straks fikk tilgang til naturlig næring. Hvis en ventet for lenge med utsetting når «nista» var oppbruktmistet yngelen «ørta» og evnen til å spise. I det gamle klekkeriet var det ikke noen foringsmuligheter slik at vi måtte ha satt ut alt innen midt i juni. Utsettingene var meget arbeidskrevende, og yngelen burde helt sikkert vært spredt vesentlig mer hvis en hadde hatt tilgang til mer ressurser.
Klekkeriet var uten strøm de første årene jeg var med. Ved sjekking om kvelden var vi derfor avhengig av stearinlys. Etterhvert fikk vi lagt inn elektrisk lys.