Samfunnet under Hellefossen
Skrevet av Bent Ek
Nyeste utgivelse i Nasjonalbibliotekets nettbutikk er en godbit for alle som interesserer seg for Eikers historie. Mellom 1786 og 1819 skrev Peder Amundsen Teye regelmessig dagbok, full av erindringer og kommentarer om dagliglivet på Eiker i en tidsalder som var preget av blant annet opplysningstid, haugianisme, krig og hungersnød.
Teye, som vokste opp som bondesønn i Hornebygda, var først omgangsskolelærer, seinere klokker på Fiskum og lærer i Vestfossen. Han underviste barn av bønder, husmenn og arbeidere, men hadde også omgang med overklassen i lokalsamfunnet – offiserer, prester og andre embetsmenn. Dagboka hans er en blanding av faktaopplysninger og personlige betraktninger som til sammen gir et spennende bilde av Eiker i denne brytningstida mellom enevelde og demokrati. Det er rett og slett en usedvanlig spennende kilde til Eikers historie i tiårene rundt år 1800.
Den håndskrevne dagboka er transkribert og tilrettelagt av Oddvar Vasstveit, og den gis ut i samarbeid med Norsk Lokalhistorisk Institutt i serien «Skrifter fra Norsk lokalhistorisk institutt ved Nasjonalbiblioteket». I tillegg til det originale dagboksmanuskriptet inneholder boka også biografiske opplysninger om Teye og andre personer som er nevnt i teksten, samt stoff om Eiker i denne perioden.
Så mange slags husmenn
Dessverre sier ikke manntallet i 1765 stort sett ingen ting om hva folk arbeidet med. Unntakene er åtte hammersmeder ved Hassel jernverk og fjorten stykker på Nøstetangen som «arbeider ved Fabriquen». Men ut ifra bosted er det også mulig å si en hel del om hva husmennene på Eiker livnærte seg av.,
Ikke overraskende finner vi flest husmenn der det var sagbruk og annen industri. Det var i Vestfossen og Skotselv, langs Hoenselva og i Mjøndalen. Det er vel neppe noen tvil om at mange av disse var sagbruksarbeidere. Under gårder som Solberg og Krokstad var det store møllebruk, og her finner vi også en konsentrasjon av husmenn. Det samme gjelder sundstedet ved Haug – både under Prestegården og på østsiden av Drammenselva under gårdene Lerberg og Hobbelstad. Husmennene her kan ha vært knyttet til tømmerfløting og laksefiske, men også det at Haugsund var et viktig knutepunkt for samferdselen hadde nok sin betydning. Blant husmennene her finner vi nok både vertshusholdere, skysskarer og håndverkere.
Likevel er det bare en nokså beskjeden andel av husmennene på 1700-tallet som bodde på slike tettsteder. Under alle de større gårdene i bygda var det vanlig med både fire og fem husmannsplasser eller enda flere. Det gjaldt både gårder sentralt i bygda og de som lå i utkanten. Etableringen av slike husmannsplasser må ha sammenheng med behovet for arbeidskraft på gården, spesielt i onnene. Gårdbrukerne kunne sikre seg arbeidshjelp ved å leie ut jord og ta betaling i form av pliktarbeid. Uten å ha studert husmaannskontraktene nærmere, må en kunne anta at husmennene på slike gårder var såkalte «arbeidshusmenn», mens de som hadde fast arbeid på sager eller i annen industri var «bygselshusmenn», det vil si at de betalte for leie av plassen med penger istedenfor pliktarbeid. På en del steder kan det nok ha vært en kombinasjon – det gjelder for eksempel på gårder som Fossesholm, Ulleland og Hoen, som både hadde en betydelig jordvei og samtidig en stor sagbruksvirksomhet.
Mange husmenn var nok også tømmerfløtere. Dem finner vi sikkert langs hele Drammenselva, men det var spesielt mange plasser i nærheten av de store tømmerhengslene ved Kverk og Stenberg. En annen næringsvei som la grunnlag for rydding av husmannsplasser, var bergverksdriften. Når det var så vidt mange husmenn under gårder som Berg og Stenshorne, har nok det sammenheng med at det var drift både i Bergsgruvene og Krambudalsgruvene på 1760-tallet.