Historien om
Husmannsvesenet
Husmannsvesenet var et fenomen som fantes over hele Norge, i forskjellige varianter. Eiker og de andre flatbygdene på Østlandet var nok det området der husmannsvesenet fikk aller størst utbredelse, og innenfor Eikers grenser finner vi mange varianter – det var husmenn med jord og jordløse strandsittere, bygselshusmenn og arbeidshusmenn.
Husmenn i 1723 og 1765
Siste halvdel av 1600-tallet og første halvdel av 1700-tallet var en periode med store omveltninger i bondesamfunnet på Eiker. Krongodset og adelsgodsene gikk i oppløsning, mange bønder ble selveiere, men også rike trelasthandlere fra byene kjøpte seg gård og grunn på Eiker. Folketallet økte, og mange nye husmannsplasser ble ryddet.
Forarbeidet til ny matrikkel i 1723 er vel den første kilden som gir en samlet oversikt over husmenn på Eiker. Den viser at husmannsvesenet på dette tidspunktet var en institusjon som var veletablert i alle deler av bygda. Hele 116 av gårdene på Eiker hadde husmenn på dette tidspunktet. De aller fleste bare en eller to husmenn, men gårder som Nedre Hoen, Vestre Lo og Skjelbred hadde hele seks stykker, Stenshorne hadde hele ni husmenn, under Fossesholm er det oppgitt 13 og under Haug prestegård 14 husmenn.
På så å si alle disse plassene ble det dyrket havre, som regel mellom en halv og en hel tønne. Det betyr at dette var husmenn med jord, mens husmenn uten jord ikke er tatt med – rimelig nok, siden dette var en skattematrikkel og det var jorda en betrakte skatt for. Dersom en tar med alle husmennene som ikke hadde jord, ville nok antallet vært betydelig større enn de 246 husmannsplassene som er oppgitt i 1723.
Det neste årstallet vi finner en samlet oversikt over husmenn på Eiker, er 1765, da det ble tatt opp et manntall i forbindelse med innkreving av en ekstraskatt. Her var alle personer over 15 år med, og 252 av dem er ført opp som husmenn. Det er altså bare ubetydelig flere enn i 1723. Men skatten i 1765 var en såkalt koppskatt, slik at også husmenn som ikke hadde jord ble tatt med. Disse blir ikke kalt husmenn i manntallet, men føres i samme skatteklasse som husmennene. av dem var det hele 413 stykker. Ut ifra dette kan vi slutte at nærmere 20% av Eikers befolkningen på midten av 1700-tallet var husmenn.Men mer interessant enn antallet er det kanskje å se nærmere på hva slags husmenn en hadde på Eiker.
Så mange slags husmenn
Dessverre sier ikke manntallet i 1765 stort sett ingen ting om hva folk arbeidet med. Unntakene er åtte hammersmeder ved Hassel jernverk og fjorten stykker på Nøstetangen som «arbeider ved Fabriquen». Men ut ifra bosted er det også mulig å si en hel del om hva husmennene på Eiker livnærte seg av.,
Ikke overraskende finner vi flest husmenn der det var sagbruk og annen industri. Det var i Vestfossen og Skotselv, langs Hoenselva og i Mjøndalen. Det er vel neppe noen tvil om at mange av disse var sagbruksarbeidere. Under gårder som Solberg og Krokstad var det store møllebruk, og her finner vi også en konsentrasjon av husmenn. Det samme gjelder sundstedet ved Haug – både under Prestegården og på østsiden av Drammenselva under gårdene Lerberg og Hobbelstad. Husmennene her kan ha vært knyttet til tømmerfløting og laksefiske, men også det at Haugsund var et viktig knutepunkt for samferdselen hadde nok sin betydning. Blant husmennene her finner vi nok både vertshusholdere, skysskarer og håndverkere.
Likevel er det bare en nokså beskjeden andel av husmennene på 1700-tallet som bodde på slike tettsteder. Under alle de større gårdene i bygda var det vanlig med både fire og fem husmannsplasser eller enda flere. Det gjaldt både gårder sentralt i bygda og de som lå i utkanten. Etableringen av slike husmannsplasser må ha sammenheng med behovet for arbeidskraft på gården, spesielt i onnene. Gårdbrukerne kunne sikre seg arbeidshjelp ved å leie ut jord og ta betaling i form av pliktarbeid. Uten å ha studert husmaannskontraktene nærmere, må en kunne anta at husmennene på slike gårder var såkalte «arbeidshusmenn», mens de som hadde fast arbeid på sager eller i annen industri var «bygselshusmenn», det vil si at de betalte for leie av plassen med penger istedenfor pliktarbeid. På en del steder kan det nok ha vært en kombinasjon – det gjelder for eksempel på gårder som Fossesholm, Ulleland og Hoen, som både hadde en betydelig jordvei og samtidig en stor sagbruksvirksomhet.
Mange husmenn var nok også tømmerfløtere. Dem finner vi sikkert langs hele Drammenselva, men det var spesielt mange plasser i nærheten av de store tømmerhengslene ved Kverk og Stenberg. En annen næringsvei som la grunnlag for rydding av husmannsplasser, var bergverksdriften. Når det var så vidt mange husmenn under gårder som Berg og Stenshorne, har nok det sammenheng med at det var drift både i Bergsgruvene og Krambudalsgruvene på 1760-tallet.
Dette glasset er produsert ved Nøstetangen i 1771 og er del av en serie på 24 glass som viste ulike typer næringslivsvirksomhet. På dette glasset er det glassproduksjon som presenteres. Gravør: Villas Vinter. Bilde 2 av 4. Foto: Nasjonalmuseet/CC BY-NC