Om laksefisket tilhørende Øvre og Nedre Hoen
Skrevet av Ole B. Hoen senior
Dette har vært drevet som næringsfiske i mange århundrer. Et skinnbrev fra ca. 1300 tallet forteller at gårdene drev fiske «um eiander og ankelaust» i Henåa, som var nedre del av Hoens-elva (Heigne å) og området ved utløpet av Storelva. Innsjøen Drafn på Eiker var da redusert til en utvidelse av elva.
Kart Hoen datert 1781
Eier av Øvre Hoen i 1759 var kjøpmann og kirkeinspektør Jens Hofgaard på Bragernes i Drammen.
I 1751 kjøpte han Øvre Hoen med tre sager og kvernhus, og i 1753 var han gift med Kirsten Stranger.
Jens Hofgaard var en meget velstående mann som drev skipsrederi og trelastforretning.
Det var antagelig sagene på gården som fikk han til å kjøpe Øvre Hoen. Han kan imidlertid også ha funnet gården velegnet som sommerbolig og et sted for selskapelighet.
I 1530 hadde gårdene felles eier, Haldo Reidulfson, som synes som Winther-familiens stamfar.
Hans sønner foretok antagelig nåværende deling av jord og fiske da de overtok gårdene.
Nedre Hoen fikk fisket fra og med Hellefossen og til Storsteinen, ca 400 meter nedenfor, og Øvre Hoen derfra og til nedenfor Henåa, dvs. til delet mot Haug prestegårds grunn.
Etter hvert som Drafn minket , ble Hellefossen høyere og fisket bedre, mens Øvre Hoens grunn ble dårligere og ble på 1700-tallet bortleid til Winther på Nedre Hoen.
Men en gammel tømmerøks fra Øvre Hoen har en stilisert laks i merket.
Nedre Hoen hadde utbedret sitt flakefiske i fossen, avbildet på J.C Dahls maleri av Hellefossen fra 1938. Ved skattematrikkelen i 1875 ble fiske tilhørende Nedre Hoen verdsatt til like mye som gården med 600 da. innmark og 500 da. skog.
På grunn av damutbygging i fossen tapte flakefisket seg, og utover 1900-tallet minket også garn- og vadfisket på grunnen. Men i 1910 ble det sendt 10 tonn laks fra Hokksund jernbanestasjon til firma Inger Sørensen i Kristiania, Vilt og fisk grossist; det var da fra både Ullern- og Hoens-fisket og andre lokale fiskere.
Kristoffer Kulland var mottager og ekspeditør og sørget for å pakke nattens fangst i knust is i store kasser og sende den med formiddagstoget til Kristiania. Dermed kunne Hellefoss/-Drammenselv-laksen selges helt fersk, og det pga. merpris over Vestlandslaksen, også på grunn av størrelsen.
Fersk laks var jo luksusmat, også på laksegårdene, og det var nok ikke den tjenestefolkene betinget seg å ikke få mer enn 3 ganger ukentlig! Historien går igjen i mange laksedistrikter, men som Einar Mathiesen forklarer i boka «Laksefisket i Dramselva», var det den magre, nedsaltede høstlaksen, som ble nokså trå utover vinteren de ikke ville ha for ofte. Dette var jo naturalhusholdningens tid, og alle gårdens ressurser måtte utnyttes, også høstlaksen.
Da garnfisket ble forbudt i 1978, var utbyttet minimalt. Derfor ble det lett å overlate grunneiernes rett til fisket til Østsiden Jeger- og Fiskeforening for sportsfiske og salg av fiskekort. Dermed ble det også slutt på «frifiske» og tjuvfiske. Hellefossen Grunneierlags strekning ble inndelt i soner og Øvre Hoens sone ble en attraktiv fluefiskersone.
Grunneiernes utbytte ble mangedoblet og takket være samarbeidet med Østsiden Jeger- og Fiskerforening er Drammenslaksen reddet fra utryddelse på grunn av lakseparasitten.